Hva vi lærer
Kort versjon (den lange versjonen er under).
Bibelen
Med "Bibelen" menes det Gamle Testamentet den ferdige Hebraiske/Arameiske formen, finalisert før Kristus, og det Nye Testamentet, i de opprinnelige manuskriptene skrevet av apostler eller apostlenes disipler (1). Det Gamle Testamentet inneholder de 39 bøkene også annerkjent av jødene, Jesus, og apostlene; det Nye Testamentet inneholder de 27 bøkene som ble anerkjent som Guds ord av kirken som helhet.
Bibelen er skrevet av mennesker som ønsker å gjøre seg forstått av mennesker, hvilket vil si at menneskelig språk blir brukt, og at språket bør forstås slik som språk vanligvis forstås (2) i sin sjanger (3). Dette innebærer blant annet at ethvert menneske med Guds hjelp kan og bør lese og forstå Bibelen på egen hånd (4) - dog kan det være hjelpsomt med forklaringer om språk og historisk/kulturell kontekst, og med diskusjoner/kommentarer/prekener.
Bibelen er Guds ord og lærer oss alt vi trenger å vite om Gud og om hvordan vi skal leve gudfryktig (5, 6). Alt som står i Bibelen (dvs. slik alt som står i Bibelen var ment å forstås) er teologisk, historisk, og vitenskapelig sant (7, 8). Siden det er slik, så er det svært gagnelig å lese Bibelen (9), og å adlyde prinsippene i Bibelen er å adlyde Gud.
Gud
Det finnes kun én Gud (10), og Han er allmektig (11), allvitende (12), evig (13), uskapt (14) og uforanderlig (15). Han er rettferdig (16), nådig (17), og kjærlig (18). Faderen (19), Sønnen (20) og Den Hellige Ånd (21) er tre forskjellige guddommelige personer. Hver av dem er Gud, og sammen er de Gud. Han skapte alt som eksisterer (22) og opprettholder det (23) for sitt navns skyld (24). Gud har planlagt alt som skjer (25), og ingenting skjer utenom Hans vilje (26).
Mennesket
Gud skapte Adam og Eva, fysiske mennesker, i sitt bilde på skaperverkets sjette dag (27). De var ulydige mot Gud (28), og deres synd påvirket både naturen og alle deres etterkommere (29). Alle mennesker som er født av Adam er ulydige mot Gud (30) og søker å ære seg selv i stedet for å ære Ham (31). De fortjener derfor etter rettferdighetens prinsipper å straffes (32). Den rettferdige konsekvensen for slik synd er evig straff i Helvete (33).
Frelse
Gud elsket mennesker (34) og ønsket ikke at de skulle straffes rettferdig i helvete (35). Derfor sendte Faderen sin Sønn (36), Jesus som Gamle Testamentet forutså (37), til å straffes i stedet for oss (38). Den eneste måten å slippe straff og være evig med Jesus (39) er å innrømme (40) og omvende seg fra (41) sine synder og stole på Guds frelse (42). Dette skjer ved tillit til Gud alene, uavhengig av hva godt vi gjør (43). Idet vi vender oss til Gud er vi tilgitt (44), og den Hellige Ånd bor i oss (45) og leder oss i gode gjerninger (46). Gud har på forhånd utvalgt de som vil bli frelst (47), og de som blir frelst kan aldri miste frelsen (48). Ingen kan frelses utenom gjennom Jesus (49). De frelste søker å ære Gud med alt de gjør (50), men fortsetter likevel å synde (51) og omvende seg fra det (52) til de dør (53).
Endetiden
Jesus vil komme tilbake og dømme alle mennesker som noensinne har levd (54). Han vil skille de som har stolt på Gud og omvendt seg fra synd fra de som ikke har det - den første gruppen kommer til himmelen for å leve med Jesus fordi Han tok straffen de fortjente; den andre gruppen ender i helvete for å straffes for sin egen synd (55).
Kirken
Jesu kirke, eller Jesu legeme, består av alle på jorden som er frelst. En lokal menighet består av en gruppe som er frelst og kommer sammen for å tjene Jesus. Menighetens øverste hode er Jesus, og enhver menighet bør styres av en gruppe med kvalifiserte eldste. Menigheten bør møtes regelmessig for å irettesette, formane og oppmuntre hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, dele velsignelsen av ens nådegave med andre og bli velsignet av andres nådegaver, høre Bibelen forkynt, lovsynge Gud for å minnes Bibelske sannheter, be sammen og spre det gode budskapet om Jesus til resten av verden.
Noter:
Noen bibler har med en tekst i 1 Joh 5:7 som ofte blir brukt som bevis for treenigheten, men om man ser på teksthistorien og hvilke manuskripter som har og ikke har med denne teksten, blir det tydelig at dette ikke var med i det opprinnelige manuskriptet til Johannes. Det blir derfor feil å si at man tror på treenigheten og begrunne det med dette verset, fordi treenighetsbeviset i dette verset ikke er en del av den inspirerte autoritære teksten. Det er rett å tro på treenigheten, men det blir galt å tro på feil grunnlag.
"Søk og du vil finne" – Noen tenker at dette betyr at vi kan be og søke om hva vi vil. I bergprekene i Matt 5-7 så blir vi fortalt hva vi ikke skal søke etter – mat og klær – samt at vi blir fortalt hva vi skal søke etter – Guds rike og Hans rettferdighet. Intensjonen til Matteus kommer tydelig frem når vi leser og forstår konteksten det er skrevet i. Et vers kan aldri helt forstås når den er separert fra sin kontekst.
Skapelsesberetningen i 1 Mos 1 er svært omdiskutert. Noen mener at det er en poetisk beskrivelse, ikke av en fysisk virkelighet, men av teologisk sannhet, mens andre mener at beskrivelsen er både historisk, vitenskapelig, og teologisk korrekt. Spørsmålet vi må stille oss er om tekstens hensikt. Dersom teksten er ment som en del av en historisk beretning, må den taes bokstavelig både vitenskapelig og teologisk, men om den er ment som en poetisk opphøyelse av Guds underfulle verk, behøver ikke teksten kommunisere noen historisk sannhet. F.eks. vil vi forstå Sal 18:9 om røyk fra Guds nese figurativt fordi det entydig er en del av en poetisk tekst hvis hensikt ikke er en bokstavelig fysisk beskrivelse. Derimot så er beskrivelsen av Gud som taler fra ilden i 2 Mos 3:2f entydig en del av en historisk tekst som er ment å taes bokstavelig.
2 Kor 1:13, 5 Mos 30:11-13
Bibelen er nok for lære og rettledelse i sannheten. Dermed gjør vi rett i å fokusere på sannhetene Bibelen fokuserer på, og fokusere mindre på det Bibelen ikke er tydelig på eller ikke fokuserer på. Det som Bibelen sier lite om, er det ikke nødvendig for oss å si mye om. Det betyr ikke at vi ikke skal bry oss om tidens ånd, men heller at vi skal ta utgangspunkt i tydelige bibelske prinsipper når vi gjør det. Tre observasjoner som hjelper oss å forstå at skapelsesberetning er ment å forstås historisk er: den konsekvente bruken av ordet «slektsbok» gjennom hele 1. mosebok der Moses tydelig ønsker å formidle en historie; det er lite i 1. mosebok 1 som minner om poesi, og det er ikke noe skille mellom skapelsesberetningen, Adam og hans etterkommere.
2Tim 3:16
Dersom det virker som om det er en selvmotsigelse i Bibelen er det tre logiske alternativer:
- Gud tok feil og dette er ikke et reellt alternativ;
- Teksten har ikke blitt overført til oss på en god måte. (Det kan være pga A) feil i kopiering av manuskripter, i hvilket tilfelle vi oftest vil forvente at det finnes uenigheter blant manuskripter, eller B) feil eller redusert nøyaktighet i oversettelsesprosessen, i hvilket tilfelle det ofte lønner seg å ha flere oversettelser å se på);
- eller vår forståelse av teksten er gal. En slik misforståelse kan rettes ved å nøye studere begge tekstene i sine kontekster.Tit 1:3
Sal 119
1 Kor 8:4
Jer 32:17
Jes 41:22-24
1Tim 1:17
1Mos 1:1, Joh 1:1-3
Heb 13:8
Rom 3:26
Ja 5:11
1Jn 4:8
2Tim 1:2
2Pet 1:1
Apg 5:4, 9
Col 1:16
Heb 1:1-3
Jes 43:7
Rom 8:28
Jes 45:7
1 Mos 1-2
1 Mos 3
1 Mos 5:3, Rom 5:12-24
Rom 1:18-3:19, 22
Phil 2:21, Rom 10:3
Ordspr 17:25
Rom 2:5-11, Mt 21:41, 25:46
5 Mos 7:7-8, 1 Joh 4:10
Ez 33:11, 1 Tim 2:4
Joh 8:42, Rom 8:32
Rom 1:1-4
2 Kor 5:21, Rom 5:6-8
1 Tess 4:17
1 Joh 1:9
Apg 3:19
2Tim 3:15, Lk 18:10-14
Ef 2:1-9, Rom 11:6
1 Joh 1:9, Col 2:13, Ef 1:7
Rom 8:7-10
Ef 2:10, Tit 3:8
2 Tim 1:9, 1 Kor 1:28
Joh 10:28-29, 1 Joh 2:19
Joh 14:6
1 Kor 10:31
Rom 7
1Joh 1:8-2:2
Rom 7:24-8:1
Rom 7:24-8:1
Mat 25:31-46