Tre refleksjoner om lidelse fra fødestua

Tre refleksjoner om lidelse fra fødestua

Kona mi fødte vårt første barn i går. Det var vidunderlig og grusomt å være med på. Blod, svette, tårer, bæsj og spy – og så fikk vi holde livet Gud hadde skapt til oss. Jeg vil nevne tre refleksjoner som oppmuntret og styrket meg og kona gjennom prosessen.

1) I forkant snakket vi om hvordan vi gjennom fødselen håpet å lære å kjenne Gud bedre gjennom lidelsen – og kanskje forstå Jesu lidelser bedre.

Det er i Guds og kristnes karakter å glede seg i å ofre for de man elsker. Paulus sier i Gal 4:19, «Mine små barn, som jeg igjen har fødselsveer med, inntil Kristus får skikkelse i dere.» Dette skrev Paulus fordi han hadde blitt forfulgt og steinet mens han forkynte evangeliet til galaterne og hadde lidd mye for dem. Han trodde nok at fødselsveene var over og at galaterne hadde satt sin lit til Kristus, men de var i ferd med å forlate evangeliet. Så Kristus var ikke fullt formet i dem likevel, og riene fortsatte for Paulus. Slik er det med Kristne, og slik er det med Gud – Han gir av seg selv til dem Han elsker.

I slik selvoppofrende kjærlighet ga Faderen sin eneste sønn for oss, Kristus led straffen vi fortjene, og Ånden som bor i oss gjøres stadig sorg over synden vi fortsetter å begå (Joh 3:16, 2 Kor 5:21, Ef 4:30). Og slik fikk kona mi lide for barnet sitt for at det hjelpeløse barnet skulle få liv. Slik fikk kona mi erfare en velsignelse Gud har forbeholdt kvinner – å bli bedre kjent med Ham gjennom rier og fødsel. Men som tilskuer fikk jeg også lære om Hans kjærlighet for oss gjennom min kones lidelser.

2) Riene var vonde – det var til og med vondt å se på. Og jeg hjalp så godt jeg kunne og tryglet med Gud om å begrense lidelsen. Jeg begynte også å tenke på det klassiske «ondes problem» - hvis Gud er god og allmektig, hvorfor tillater han slik grusom lidelse? Jeg dristet meg til å spørre kona mi etter en spesielt vond ri, «hvordan har du det?». «Jeg har det bra» svarte hun, og så måtte hun skrike igjen for neste ri var kommet over henne. Jeg spurte 2-3 ganger til gjennom fødselen, og fikk det samme svaret hver gang. Hun hadde det bra fordi hun ba, fordi hun var trygg på Guds kjærlighet, og fordi hun visste lidelsen snart ville være over og hun kunne holde barnet vårt. Det ble for dumt å fortsette å lure på hvorfor Gud lot kona mi lide når hun selv hadde det bra. Og selv om hun hadde svart at hun ikke hadde det bra, ville hun uansett sagt etter fødselen at lidelsen var verdt det. Når vi møter Job og spør han om lidelsen hans var verdt det, hva tror du han svarer? Vi vet at Gud ikke gleder seg i lidelse: «For det er ikke av hjertet Han trykker ned menneskebarn og gir dem sorg» (Klag 3:33) – hjertet Hans er ikke å påføre lidelse, men kun når nødvendig bruke lidelse for å oppnå en større hensikt, en større glede, en større ære – noe som vi vil forstå og glede oss fullt i når vi kommer til Ham.

Det er interessant at dette «ondes problem» virker til å være et større hinder for tro i vestlige land der vi stort sett er trygge og har det godt, enn i resten av verden der lidelsen og utryggheten fortsatt er relativt stor. Det gjenspeiler seg også i forskjellen mellom meg som lidelsens tilskuer og kona mi som led og gledet seg i Gud.

3) Riene var ikke forgjeves. Lidelsen var stor, men fortjenesten var også stor (4.3kg, for å være nøyaktig – men det var stort på andre måter også). Skaperverket «sukker sammen og stønner sammen som i veer» (Rom 8:22). Dette livets lidelser og gleder er kortvarige, selv skaperverkets forgjengelighet er kortvarig, og snart skal de som har stolt på Kristus få et liv som er større og bedre enn noe vi kan forestille oss i dette livet (Ef 3:20). «Over dette jubler dere, selv om dere nå en kort tid, om så skal være, opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser» (1 Pet 1:6).