Tapte gleder

Tapte gleder

Noen kan miste mye glede i øyeblikket når de husker at gleden snart er over. Man kan bruke våren på å glede seg til sommerferien, og bruke sommerferien til å grue seg til skolen begynner. Jeg hører stadig om perioden med nyfødte barn at man må nyte det mens man kan, for snart er det over. Og det er jo for så vidt sant. Men en må samtidig huske 1) at det gode en gleder seg i til syvende og sist er en refleksjon av Guds godhet – en godhet man skal nyte evig med Gud, og en godhet som aldri går tapt, og 2) at når man mister én god ting er det fordi Gud erstatter det med en annen – ikke nødvendigvis en annen glede, men en god ting som hjelper oss å bli bedre kjent med ham og glede oss mer i ham.

David skriver i den kjente salmen 23, «Godhet og miskunn skal følge meg alle mine livs dager» - en sannhet som understrekes igjen (Rom 8:28-39) og igjen (Ef 1:3) og igjen (Jak 1:17) og igjen (Matt 7:11) og igjen (Sal 34:10) og igjen (1 Mos 1:1 – Åp 22:21). Og i enhver situasjon er det noe å juble i og prise Gud for (Fil 4:4, 1 Tess 5:16-18). Om jeg spiser et godt måltid Gud har gitt meg nå, er det ikke rett for meg å sørge over at noe godt jeg opplevde går tapt – ikke bare vil jeg oppleve tilsvarende godhet i evigheten, men jeg vil også til enhver tid oppleve nøyaktig den godheten Gud forbereder for meg. Her på jorden er det en god og rett ting at vi opplever forskjellige typer godhet – vi har ikke kapasitet til all godheten på en gang. Vi kan ikke smake alle gode matretter på en gang; vi kan ikke oppleve alle livsfasene til barna våre på en gang; vi kan ikke samtidig nyte en god kebab og et godt kyss, eller en god samtale og et godt musikkstykke.

Det er godt og rett å erkjenne at vi i dette livet kanskje ikke vil nyte Guds godhet på samme måte som vi gjør nå. Kanskje kebabsjappen går konkurs. Kanskje barnet vårt vokser ut av spedbarnsalderen. Kanskje vi blir syke. Men vi kan være fullt visse på at intet av Guds godhet går tapt i evigheten, at enhver Guds godhet som vil nytes her og nå vil nytes fullkomment i evigheten, og at Gud vil være gode mot oss på nye og spennende måter når den nåværende godheten har hatt sin ønskede virkning. Selv ikke Jesu nærvær var så godt at disiplene skulle klenge seg til Ham, for ved at Han fôr opp til himmelen fikk de Gud selv som tok bolig i dem, Den Hellige Ånd.

All Guds godhet må nytes, men la oss ikke være gjerrige og tviholde på bestemte velsignelser, som om Gud ikke hadde et utømmelig lager med velsignelser å øse ut over oss! Og la oss selv i det som virker som motgang ikke lengte tilbake til mer komfortable tider, men glede oss i Guds godhet i lidelse, og den særskilte måten vi får ha fellesskap med Ham og ære Ham ved lidelse.