Menn, koner, Kristus og menigheten

Ef 5:25: Menn, elsk konene deres slik som også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den.

Altså bør jeg behandle kona mi slik Kristus behandler meg. Så det er nyttig for meg å stille meg spørsmålet innimellom, «Hvordan kan jeg etterligne Kristus i måten jeg behandler kona mi?» (se også Ef 5:1), eller «Hva om Kristus behandlet meg slik jeg behandler kona mi?» Jeg kan tilsvarende spørre, «Hvordan kan jeg behandle Kristus slik jeg vil at kona mi skal behandle meg?» Jesus åpenbarer Faderens karakter, så spørsmålene kan også besvares ved å tenke på hvordan Gud behandler sitt folk i Det Gamle Testamente.

Hvordan behandler jeg kona mi når hun for ørtende gang har lagt mobilen sin et lurt sted og ikke kan finne den når vi skal et sted slik at vi kommer for sent til noe som er viktig for meg? Tenker Kristus om meg slik jeg tenker om kona mi i slike situasjoner? Hvordan behandler Kristus meg når jeg for ørtende gang nedprioriterer Hans gudstjeneste ved å dukke opp sliten, frustrert, og ikke klar for å oppbygge og tjene?

Hvordan behandler jeg kona mi når hun kommuniserer dårlig med meg – når hun uten å si fra legger andre planer enn det vi avtalte om hvor lenge vi skal bli på besøk eller hun uanmeldt har bestemt seg for å bruke kvelden vår på noe hun egentlig skulle gjort i går? Hvordan behandler jeg henne når vi har viktige ting å prate om men hun ikke prioriterer samtalen? Er tankene mine mot henne lik Kristi tanker mot meg? Hvordan behandler Kristus meg når jeg går dagevis uten å ha noen dypere samtale med ham enn korte upersonlige forespørsler om hva jeg vil han skal gjøre fra meg?

Hvordan behandler jeg kona mi når hun har brukt mye tid på å forberede et festmåltid mens hun passer barn og rydder hus, eller når hun har stått opp tidlig med babyen for å gi meg mer søvn? Uttrykker jeg den samme sprudlende gleden og oppmuntringen som Kristus gjør ovenfor meg i sitt ord når jeg er lydig? Hva om Kristi kommunikasjon med meg var karakterisert av å poengtere det jeg gjør galt uten å oppmuntre eller belønne meg når jeg gjør rett?

Hvordan behandler jeg kona mi når hun har hatt en spesielt vanskelig dag? Hva tenker jeg når hun har brukt timevis på å rydde huset men det ser like rotete ut, når hun har hørt en tyngende nyhet, når hun har hatt en kjip interaksjon på jobben? Er jeg alltid forberedt til å slippe det jeg har i hendene for å vise henne den ekstra omsorgen jeg tar for gitt at Gud viser meg, og som han igjen og igjen viser sitt folk – selv om de er skyld i sin egen lidelse? Hva om Gud talte til den lidende Elia under busken, eller til Jerusalem etter bortførelsen, eller til kristne idet de trenger ekstra oppmuntring, slik jeg taler til kona når hun har det vondt?

Hvordan behandler jeg kona mi når hun er bekymret? Hva tenker jeg når hun tynges av en usunn frykt for økonomien vår, eller om noen på jobben eller kirken liker henne, eller om hun sier fornuftige ting i samtale med andre? Hva tenker jeg når jeg ser at frykten hennes for å ikke bidra konstruktivt i en samtale er en selvoppfyllende profeti? Hvordan behandler Gud meg i bekymringene mine? Hvordan talte han til disiplene når de var bekymret – hardt fordi de skulle visst bedre, eller mykt med vennlige oppmuntringer selv om de skulle visst bedre? Hvordan vil jeg Gud skal behandle meg når jeg tynges av syndig bekymring og ikke stoler på Hans godhet?