Gjør det vanskeligste
Et råd som man kan høre mange steder er, «gjør det vanskeligste først». Sett at jeg i løpet av kvelden vil rydde garasjen, svare på en epost, be, og lese noen kapitler i en bok. Om det jeg gruer meg mest til er å sette meg og be, er det det jeg burde begynne med. Men om jeg synes det er kjipest å rydde i garasjen, bør jeg starte der.
Det er lett å tenke at man kan begynne med den letteste oppgaven og «jobbe seg oppover» i vanskelighetsgrad. «Om jeg får litt mestringsfølelse i de lettere tingene, kan jeg ta for meg de vanskeligste». Men mestringsfølelsen er liten og forbigående om man vet man har utsatt de vanskeligste tingene. Jeg kan nyte en slags glede i å ha båret inn alle klesposene i flyttelasset, men mestringsfølelsen smelter fort bort når jeg ser at alle boksene med bøker gjenstår. Men om jeg begynner med det tyngste, det vanskeligste, det jeg gruer meg mest til, har jeg både tatt knekken på egoismen som hindret meg fra å gjøre det, slipper å grue meg til vanskeligere ting, og vinner en glede som varer gjennom de lettere oppgavene.
Ikke at man skal gjøre livet vanskeligere for seg selv enn det trenger å være – tvert imot. Men av oppgavene jeg er overbevist om at jeg burde gjøre i dag, er det ofte lurt å begynne med den vanskeligste. I hvert fall må man passe på å ikke utsette den vanskeligste fordi man gruer seg til den. I beste fall er dette å utsette en glede man kan vinne ved å ta kampen her og nå. Og i verste fall er det egoisme i å utsette å være lydig mot egen overbevisning om hva som er rett (Jak 4:17), og risikere at man ender opp med å ikke gjøre det.
Vi som er kalt til å tjene Gud helhjertet med glede og iver, som forventer av barna våre at de gjør som de får beskjed om uten å utsette, klage, eller surmule, gjør rett i glede oss i å få angripe de vanskeligste tingene først.
«Vet dere ikke at enhver som deltar i kappløp løper, men bare én får seiersprisen? Løp derfor slik at dere kan vinne den! Alle idrettsmenn er selvdisiplinerte i alt for å vinne en krone som forgår, men vi vil vinne en uforgjengelig krone. Derfor løper jeg uten usikkerhet, jeg fekter ikke i løse luften, men jeg tvinger kroppen min og gjør den til slaven min for at jeg som forkynner til andre ikke skal komme til kort selv.» (1 Kor 9:24-27)