Baruk og Jer 45

Baruk var Jeremias trofaste venn, tjener og skribent. Det var han som forkynte Guds ord i tempelet på Jeremias vegne da Jeremia ikke kunne. Det var han som skrev ned Jeremias ord på en rull som ble gitt til kongen. Det var han som gjemte seg sammen med Jeremia fra kongen som ville drepe dem. Det var han som måtte skrive de profetiske ordene på nytt da kongen brente den første skriftrullen. Og selv etter Jeremia fikk rett og Israels konge og befolkning ble bortført til Babylon, var de få gjenværende i Jerusalem imot ham og beskyldte ham for å manipulere Jeremia. Baruk ofret mye for Jeremia og for Gud. Og han opplevde mye grusomt – gjennom en tre års beleiring mot byen døde to tredeler av Jerusalems befolkningen døde, en tredel ble bortført og en liten fattig og ussel rest ble igjen (se Ese 5:12f).

Gud taler til Baruk i Jeremia 45:

3 Du sier: «Ve meg!

Herren har lagt ny sorg til min smerte.

Nå er jeg trett av å klage,

jeg finner ikke hvile.»

4 Dette skal du si til ham:

Så sier Herren:

Det jeg har bygd, det vil jeg knuse,

og det jeg har plantet, det rykker jeg opp;

slik skal det være på hele jorden.

5 Og du venter deg store ting.

Ikke gjør det!

For se, nå sender jeg ulykke

over alt som lever, sier Herren.

Men deg gir jeg livet som krigsbytte

alle steder hvor du går.

Baruk var en mann som hadde opplevd mye grusomt og som tenkte mye på det. Han klaget til Herren og syntes synd på seg selv. Og dette anerkjente Herren – Han så Baruks tanker og Baruks lidelse. Ofte lindres smerte og selvmedlidenhet når andre anerkjenner lidelsen man står i. Og ingen mindre enn Gud selv så og anerkjente Baruks sorger og lidelser. Dette må ha vært oppmuntrende for Baruk selv om anerkjennelsen kom i form av en mild men velfortjent irettesettelse.

Som premie forventet han «store ting». Kanskje rikdom, kanskje anerkjennelse blant mennesker for det gode han hadde gjort, kanskje land, kanskje en familie og mange etterkommere. Vi vet ikke. Men vi vet at det han håpet på av verdslige goder ikke var noe han burde søke. For Gud ville for en tid skjære av Israel fra det lovede landet – dem han hadde plantet i landet skulle han fortsette å rykke opp, og landet han hadde bygd skulle han fortsette å knuse. Så Gud talte hardt til Baruk: «Du venter deg store ting. Ikke gjør det!» Selv om vi vet at Gud premierer lydighet, kan vi ikke legge inn bestillinger på hva slags premier vi vil ha slik Baruk gjorde.

Dette ville være Baruks premie for stor trofasthet i stor lidelse: livet hans. Livet hans skulle være som «krigsbyttet» hans – noe han hadde vunnet ved strid, som var verdifullt for ham og som han kunne glede seg i. Premien var ikke bare at han skulle få leve, men at livet han skulle være noe han gledet seg i og prisga. Livet skulle ikke lenger være preget av sorg og smerte, men av glede. Få av velsignelsene Gud gir oss å nyte her på jorda er større enn denne.