What is your heart set on?

Hei og velkommen.
I dag skal vi få høre Guds ord til oss, og jeg skal tale fra Kolosserbrevet kapittel 3.
Hovedfokuset vil være på vers 1-4, men jeg skal også ta for meg vers 5 som en avsluttende anvendelse av de 4 første versene. Jeg skal forsøke å gå gjennom vers for vers, og prate om hva versene betyr, og om hvordan vi kan anvende dem. Vers 1-4 taler om vår status i Kristus, hvor våre hjerter bør være, og det salige håpet vi har ved Hans komme. Vers 5 tar for seg hvordan vi som et resultat av dette, skal overgi synden til døden. La oss sammen lese 3:1-5.
→ La oss be.

v1, «Hvis dere da altså ble oppreist med Kristus, så søk de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd.»
Paulus formaner de hellige og troende søsken i Kolossæ til å vende deres hjerter mot Himmelen og bort fra det jordiske, dersom de virkelig er oppreist med Kristus.
Det er et ufattelig privilegium vi har som er reist opp med Kristus.

Ved at vi er «i Ham,» og derfor har del i Hans død og oppstandelse, så er vi rettferdiggjort, helliggjort og vi skal bli herliggjort (Rom 4:25, 1 Kor 1:30, Rom 8:30).

Kristus er oppstått på deres vegne, som deres stedfortreder. Han er oppstått fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn. Og slik som Han fysisk døde og oppstod, slik skal også hver den som tilhører Ham fysisk dø og oppstå en gang.

Men oppstandelsen Paulus snakker om i v.1 må forstås åndelig.
Når dere fikk lære Kristus å kjenne, da gikk dere over fra døden til livet (Joh 5:24, Ef 2:5).
Dere var døde i deres overtredelser og synder, men da dere av nåde fikk lære ham å kjenne, da ble dere levendegjort. Da ble dere reist opp fra åndelig død til åndelig liv, ved den hellige Ånds gjenfødende gjerning i dere.

Dere døde og oppstod med Kristus (åndelig) i omvendelsen, og til slutt skal dere dø, og (fysisk) oppstå ved Jesu Kristi gjenkomst.

2011 sier, «Er dere da reist opp med Kristus.» Mens BGO sier, «Hvis dere da ble oppreist med Kristus.»

At vi ble oppreist, eller at vi er reist opp, det er passivt. Det er Gud som reiser opp, det er Han som gir oss både omvendelsen, og troen. Da vi tok imot Jesus, da var vi allerede oppreist til åndelig liv.
For vi var blinde, men Han ga oss øyner som kunne se.
Vi var døve, men Han ga oss ører som kunne høre.
Han tok ut våre livløse hjerter av stein, og gav oss nye hjerter, levende hjerter, som slår for Jesus, og som ønsker å følge Ham i lydighet. (Det er passivt, at vi er reist opp).

Gud må levendegjøre deg, du må bli «reist opp» fra åndelig død, før du engang er villig til å omvende deg og ta imot Jesus som din Herre.

Du var allerede satt over i Hans elskede Sønns rike, og derfor slo du dine armer om Jesus, fordi du kunne ikke annet. Du erkjente at Han var den eneste redning for din sjel, og at uten ham så var du fortapt. Slik ble du som tilhører Kristus, på samme måte som de hellige i Kolossæ, oppreist med Kristus.

Vi blir derfor formant til å «søke de ting som er der oppe». Det er den kommende verden vi skal søke, og ikke primært på den nåværende. Himmelen må være vårt mål og vårt sikte. Våre hjerter må være vendt mot Kristus, vi må søke det himmelske.

Som et Guds barn, så bør din lengsel er være mot det som er der oppe, mot den arven du har i Himmelen (1 Pet 1:4, Kol 1:12). Din inderlige lengsel er da etter Kristus, ditt hjertes lengsel retter seg mot Ham, Jesus, som er din arvedel til evig tid. Du søker Ham som er der oppe, Han som sitter ved Guds høyre hånd.

Paulus formaner da altså kolosserne, til å søke det deres hjerter ble vendt mot da de fikk møte Jesus. Søk Ham, søk det som er i det himmelske, det som hører Guds Ånd til.

Ved troen, ved håpet og med en hellig kjærlighet må vi forberede oss på evigheten som står oss alle på dørkarmen. Hver dag vi ennå får her på jorden, må leves i hellig kjærlighet og ærefrykt for Gud. *Forklare hellig kjærlighet*

Er din kjærlighet for Gud hellig? Hva er det du søker?
Bruker du dagene dine på å «søke de ting som er der oppe»?
Vi må ransake våre hjerter og leve i stadig større ærefrykt og takknemlighet fremfor Gud.

Jesus levde, døde og oppstod for hver den som tilhører Ham. Hvis du er et Guds barn, så formanes du i dag til å søke «det som er der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd.»

Vår korsfestede og oppstandene stedfortreder, Jesus, vår beste venn og vårt hode,
har Gud opphøyet og gitt Navnet som er over ethvert navn. Jesus regjerer som Konge. Folkene skjelver og jorden skaker for Hans åsyn. Han er gitt all makt i Himmel og på jord. Både engler og myndigheter og makter er Ham underlagt (Fil 2:9, Sal 99:1, Matt 28:18, 1 Pet 3:22).

Kjære forsamling..
Bibelen lærer oss Han var «for oss» før verdens grunnleggelse; Han er «for oss,» – evig og uforanderlig. Han er «for oss,» med hele uendeligheten av Hans vesen;
med hele allmektigheten av Hans kjærlighet; med hele ufeilbarligheten av Hans visdom.
Hvor lykkelige bør ikke vi som troende være, med kongenes Konge på vår side? Hvor trygge er vi vel ikke, med en slik vokter? Hvor sikker er vel ikke vår sak, når vi har en slik Talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den rettferdige, som alltid lever for å gå i forbønn for oss?

Hvis du da virkelig er oppreist med Ham (og du tilhører Ham): Søk da de ting som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd, formaner Paulus.
v2, «Ha sinnet rettet mot de ting som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden.»

Vår kjærlighet, vår hengivenhet, vårt største håp og lengsel må være mot de himmelske ting, det vi har der oppe. Vi må vokse i erkjennelsen av dem og verdsette dem over alle ting.
Vi må bruke dette korte livet i konstant forberedelse til å få nyte dem for alltid.

Her i Norge så sier vi gjerne at Norge er vårt fedreland. Men vi har et annet fedreland. Vi håper på et bedre fedreland enn dette jordiske. Nemlig det himmelske, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Vi har vårt borgerskap i himmelen, i det himmelske Jerusalem, og vi er fremmede og utlendinger her på jorden.

Skriften gir oss vitnesbyrdet om trosheltene (altså, patriarkene fra GT), og om hvordan de hadde det samme himmelske håpet som vi. De bekjente seg som fremmede og utlendinger på jorden, mens de lengtet etter et bedre fedreland, det vil si det himmelske – det som Gud har gjort i stand for dem (Heb 11:13-16). Der nådde de også frem ved troen, og der er de nå.

På samme måte som dem, er du også en himmel-borger, fordi du er i Kristus.
Derfor vendes ditt hjerte mot det himmelske, din lengsel er mot det som er der oppe, mens du i glede venter på Frelseren.

Vi må ha sinnet rettet mot de ting som er der oppe, ikke mot de ting som er på jorden sier Paulus.

Men hva med alt som vi trenger i hverdagen tenker vi kanskje? Hva med våre jordiske affærer? Er det Guds vilje at vi vender oss bort fra alt det som hører jorden til?

Jesus lærer oss at vi må først! Først søke Guds rike og hans rettferdighet, og så skal alt det jordiske vi trenger bli gitt oss i tillegg. Vi skal ikke bekymre oss, sier Han, for vår Himmelske Far vet at vi trenger alt dette (både for å leve, og for å kunne tjene Ham bedre).

Men i alle våre jordiske affærer som vi både bør gjøre og må gjøre, skal likevel våre sinn være rettet mot Kristus. Han er ikke bare Herre over den primært «åndelige» delen av livene våre, men over hver minste del av våre liv, like mye den jordiske delen som den åndelige delen. Vi må overgi hele livet vårt til Jesus.

Skriften formaner oss, at hva enn vi gjør, enten vi så spiser eller drikker, så skal vi gjøre alt til Hans ære: for av Ham og ved Ham og til Ham er alle ting (1 Kor 10:31, Rom 11:36).
Alt vi gjør, det skal vi gjøre for Jesus. Det inkluderer alle jordiske affærer … for alt er Ham underlagt.

Slik vil våre hjerter alltid være vendt mot Ham. Slik søker vi Ham selv ved våre jordiske affærer, og slik vil vi tjene Ham, og lære Ham enda bedre å kjenne gjennom dem.

Vi skal ha sinnet rettet mot de ting som er der oppe, og ikke de som er på jorden.

Så da er spørsmålet til hver og en som sitter her i dag: Hva er det egentlig ditt sinn er vendt mot? Hva, eller hvem, er det som opptar mest av din tankevirksomhet? Hva er det du vanligvis lengter etter, eller trakter etter? Er det det jordiske, eller er det det himmelske?

Er det jordiske omstendigheter som bestemmer om du er lykkelig eller ei? Eller er det det himmelske? Denne øvelsen åpenbarer ofte hva som er i hjertet, hva det er vendt i mot.

Er ditt sinn vendt mot det himmelske, eller mot det jordiske? Dette er et alvorlig spørsmål for hver enkelt av oss, meg selv inkludert. Hva er det som opptar meg? Det er Guds spørsmål til deg i dag.

Kolosserne hadde sine sinn vendt mot himmelen, og likevel formaner Paulus dem.
Likeså vil jeg formane dere her i dag: Hellige Kristus som Herre i deres hjerter. Kjøp den dyrebare tiden, ikke som uvise, men som vise, for dagene er onde (1 Pet 3:15, Ef 5:16).

Hvor mye av tiden din bruker du i Ordet, i meditasjon over sannhet, i bønnen og i de helliges fellesskap? Vi må alle bruke tiden vår på å søke Kristus, og det så mye som over-hodet mulig.

Han er den evige kilden alt godt strømmer ut i fra. Det finnes ingen nåde som ikke stråler ut fra Hans ansikt. For i Hans kropp bor hele guddommens fylde (Kol 2:9), og av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde (Joh 1:16, Kol 2:10). I Ham er vi blitt skjenket alt som tjener til liv og gudsfrykt (2 Pet 1:3), og i Ham er alle våre kilder (Sal 87:7). Det er Hans vilje at vi alltid skal vokse i nåde og i gleden lagt fremfor oss …For om alt dette er rikelig hos dere og stadig flyter over, da skal dere verken være uvirksomme eller ufruktbare i erkjennelsen av vår Herre Jesus Kristus (2 Pet 1:2, 8, Sal 23:5).

Det vil alltid være nye rikdommer og skatter å oppdage, dersom ditt hjerte er rettet mot å kjenne Ham bedre ..og dypere, gjennom de midlene og gavene Han har gitt deg. Vær derfor en god forvalter av Guds mangfoldige nåde, som Han har velsignet deg med.

Vi vet alle hvor fort dagene forsvinner som sand mellom fingrene. Dette livet er utrolig kort, opp mot evigheten. Det er som en skygge, over på et blunk. Og for hver time som går, så tikker vi en time nærmere dommen og evigheten. La oss være gode forvaltere og gripe både tiden og midlene som Gud har gitt oss her på jorden. La oss ha sinnet rettet mot de ting som er der oppe – og bære frukt etter vår beste evne, for i det er Han herliggjort (Joh 15:8).

v.(3)-4 (les begge): «Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med Ham i herlighet.»

Du døde, og Gud reiste deg opp med Kristus. Derfor er livet ditt nå «skjult» med Kristus, og livet ditt vil bli åpenbart når Kristus blir åpenbart.

Gud gjenføder oss til åndelig liv, det gamle mennesket døde, og Han bevarer de nye livene våre (livene våre er “i Gud”); dette gjorde Han ved å reise oss opp sammen med Kristus, slik at livene våre er “med Kristus” og vil komme til oss sammen med Kristus når Han åpenbares.

Dette er den fullkomne frelse, «vårt liv,» som er klart til å bli åpenbart i den siste tid.
Når Jesus Kristus skal åpenbares, da skal vi stå opp for å møte Ham i luften, motta våre herliggjorde kropper, og for evig tid skal vi være sammen med Ham i paradis.

Fullkommen frelse:

Gud gir deg et nytt liv.
Gud bevarer det livet du nå har i Kristus.
Og fullkomment skal du motta det ved Jesu Kristi åpenbarelse.

«Dere er jo døde» sier han. Her menes ikke fysisk død, men at vi er døde til synd, døde til loven som frelsesvei og døde for verden. Dersom vi «døde» med Ham, da skal vi regne oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus, vår Herre (Rom 6:11).

Vårt gamle menneske ble korsfestet med Kristus, for at syndelegemet skulle bli fratatt sin makt, så vi ikke lenger skulle være slaver under synden (6:6).
Enhver kristen er korsfestet for verden, og verden er korsfestet for ham (Gal 6:14).

Vi ble altså begravd med Ham i dåpen til døden, og reist opp til å vandre i et nytt liv.
Vi ble forenet med Ham i Hans død og oppstandelse (Rom 6:4-5).

Og hvis vi da er døde for verden og dens begjær, og vi er reist opp til å vandre i et nytt liv: da vil det være absurd for oss å fortsette å leve i synden, og å søke etter dens falske og korrupte glede.
Det kan aldri tilfredsstille, og det vil aldri tilfredsstille et Guds hellige barn.
For, vårt liv er av en annen verden, «dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.»

Kristus er begynnelsen og enden: opprinnelsen og målet til den kristnes liv.
Han lever (i oss) ved sin Ånd, og vi lever (for Ham) i alt vi gjør. Vi har blitt reist opp med Ham, til et åndelig liv, i evig fellesskap med Faderen, Sønnen, og den hellige Ånd.

Det nye mennesket har sitt borgerskap i Himmelen.
Det er født ovenfra, det får sin næring ovenfra, og det bevares ovenfra.
Dets ende er perfekt fullkommengjørelse, og det er reservert for evig salighet.

Når Paulus sier at våre liv er «skjult», så mener han ikke bare at det er skjult fra syne, men også skjult fra fare – dvs. bevart.
Det var Gud som unnfanget våre nye liv, og det er Han som beskytter dem fra fare, ved å bevare dem i sine allmektige hender.
I Hebreerbrevet 11:23 så brukes det samme ordet for “skjult” som i Kol 3:3: om at Moses da han ble født, ble gjemt av foreldrene sine – hvilket åpenbart ikke bare betyr at han var skjult fra syne, men også at han var skjult fra fare – dvs. bevart.

Om livene våre er med Kristus og i Gud, er de så trygge som de kan bli.
La oss slå opp i Johannes evangeliet og se på ordene til vår Herre, for å understreke dette.
Johannes 10:28-29:
«Jeg GIR dem evig liv, og de skal aldri i evighet gå fortapt. Heller ikke skal noen rive dem ut av Min hånd. Min Far, som har gitt dem til meg, er større enn alle. Og ingen er i stand til å rive dem ut av Min Fars hånd.»

Legg merke til hvordan du er en gave fra Faderen til Sønnen. Gitt Ham, og «gjemt» for evig.
La oss også se i kapittel 6, vers 38-39:

For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre Min egen vilje, men Hans vilje som har sendt meg. Og dette er Faderens vilje som sendte meg: At av ALT det Han har gitt Meg, skal Jeg ikke miste noe, men reise det opp på den siste dag.

→ Dette er en vilje ulik vår menneskelige vilje. Vår vilje er uforutsigbar, den kan endre seg, og vingle hit og dit. Men Guds vilje er evig og uforanderlig.

Hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge. Guds faste grunnvoll står fast, og den har dette seglet: «Herren kjenner sine.» (4 Mos 23:19, Jak 1:17, 1 Tim 2:19).
Vi må ta inn over oss ordene til vår Herre Jesus. Dette er Faderens vilje som sendte Meg:
Av alt det Han har gitt Meg, skal jeg ikke miste noe, men reise det opp på den siste dag.

v4: «Men når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere bli åpenbart sammen med Ham i herlighet.»

Vi vet at den samme Jesus som for 2000år siden kom for å bære din synd, Han er den samme Jesus som snart kommer igjen for å dømme verden og gjøre alle ting nye.

Når Han åpenbares med skyene, da skal vi stå opp til livets oppstandelse: Vi skal rykkes opp i skyer for å møte Ham i luften, i nye herliggjorde kropper: Og så skal vi alltid være med Herren.

Denne dagen venter vi på med lengsel, den fastsatte dagen da den siste av Hans utvalgte er kommet til omvendelse.
På den salige dagen hvor Han åpenbares med all himlenes prakt, med sine hellige engler, i sin egen herlighet og i sin Fars herlighet. Da, som Paulus sier, skal vi åpenbares sammen med Ham i herlighet (2 Pet 3:9, Luk 9:29).

Jesu Kristi gjenkomst vil være mer grusom enn det tanker kan forestille seg for dem som ikke kjenner Gud. Skriften vitner om hvordan Han på den dagen skal ta hevn med flammende ild over dem som ikke kjenner Gud, og som ikke er lydige mot evangeliet. De skal straffes med evig fortapelse, den dagen Han kommer for å bli herliggjort i sine hellige.

Men for deg som tilhører Jesus, for deg vil dette være en gledesdag forbi det ord kan romme. Du som Guds hellige barn kan frimodig lengte etter den dagen da Herren Jesus skal bli åpenbart fra Himmelen sammen med sine mektige engler.

På den dagen når Han kommer med skyene, da skal hvert øye se Ham – og hele jorden vil skjelve i frykt og bryte ut i panikk. De skal si til fjellene og klippene: Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede! For Hans vredes store dag er kommet, og hvem kan bestå? (…..se for deg angsten…..skrekken…..i deres øyne………)

Men for deg som tilhører Kristus, for deg som er ikledd Hans rettferdighet, ja du skal bryte ut i usigelig glede! Du skal fryde deg og juble i lykke! Du vil rope ut: «Se, dette er vår Gud! Vår Frelse!»

Vi vil flyte fullstendig over av en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord, for vi skal bli åpenbart sammen med Ham i herlighet! (Åpb 1:7, 6:16; 2 Tes 1:7, 8; 1 Pet 1:8-9; Kol 3:4).

De av dere som sitter her i dag, og som har sitt liv «skjult» med Kristus nå, skal da bli åpenbart sammen med Ham i den herlighet Han selv har.
(Joh 17:24, 1 Tes 4:16, 17, 2 Tes 1:7-10, 1 Kor 15:23-24, 52-55).

Vi vet at når Han blir åpenbart, skal vi bli lik Ham, for vi skal se Ham som han er.
Vi skal se Ham ansikt til ansikt, og Hans navn skal være på vår panne.
Vi skal tilbringe evigheten sammen med Ham, og herske som konger i all evighet.
(1 Joh 3:2, Åpb 22:4, 5).

Hvor ufattelig dette er. Dette er en salighet som er langt forbi det vi er i stand til å begripe.
La oss lengte etter dette, mer og mer, og vende våre sinn mot denne salige dagen!

Når vi har et slikt herlig håp, bør vi ikke da vende sinnet mot det uforgjengelige, det som oppbevares for oss der oppe – bør vi ikke da vende sinnet bort fra det jordiske, og leve over denne forgjengelige verden, her nede?

Det er naturlig at våre hjerter, vi som er Kristi kropp, tiltrekkes dit hvor vårt hode er,
dit hvor vårt hjem er, dit hvor vår skatt er, og håpet vårt er å være for alltid.

Hvilken glede kan denne verden gi oss, som ikke blekner sammenliknet med den kommende? Med Paulus kan den kristne si: For meg er livet Kristus, og døden en vinning.

Mens vi venter på alt dette, må vi legge vinn på å bli stående for Ham med fred, uten flekk og lyte. Løftet om hans komme, vårt salige håp, er motivasjonen til å leve hellige liv i gudsfrykt. (Sier Peter i sitt andre brev).

v.5, «Overgi derfor deres jordiske legemer til døden: hor, urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet, som er avgudsdyrkelse.»

Hvorfor feiler vi så ofte i dette? Svaret er på grunn av syndens lov. Menneskets hjerte er en fabrikk for avguder (John Calvin). Vår syndige natur tiltrekkes av det jordiske, våre hjerter bøyer seg mot synd, som apostelen her beskriver som avgudsdyrkelse (Rom 7.15-25).

For når vi sier «ja» til synd, sier vi «nei» til Gud. Ved å gjøre dette så bytter vi Guds sannhet ut med løgnen, og vi setter vår synd høyere enn vi setter Gud.
Istedenfor å stole å Guds løfte om glede så stoler vi på syndens løfte om glede.

Ved å si «ja» til synd og «nei» til Gud, da er du en syndens tjener.
Da er det synden som er objektet for din tilbedelse, det er den du setter din lit til.
Dette er avgudsdyrkelse for den kristne, og noe enhver troende må kjempe mot.
Vi var alle en gang fiender av Gud, men ved forlikelsen er vi nå blitt Guds elskede barn.
Vi elsker Ham fordi han har elsket oss først, og salmene formaner: Hat det onde, dere som elsker HERREN! (1 Joh 4:19, Sal 97:10).

Som Hans barn må vi elske det Han elsker, og hate det Han hater.
Vi må (daglig) overgi det jordiske i oss til døden, og vende våre hjerter mot det som er der oppe, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd.

La oss sammen slå opp Filipperbrevet 3:18-21,
«For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting. Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.»
Slik var det også med oss en gang, den tiden da vi ikke kjente Gud, og vi vandret som fiender av Kristi kors. Vi satt vår ære i det som nå er vår skam, og vi traktet bare etter de jordiske ting. Slik er det med de aller fleste i denne verden i dag.

Det som nå er din ypperste og største glede, det som er ditt salige håp og din største kjærlighet, det er de aller fleste i denne verden fiender av.
Det er en dårskap for dem, de forstår seg ikke på det. De har sin glede kun i det jordiske, og deres mål er fortapelsen.

Men, sier Paulus. Du som hører Kristus til, du har ditt borgerskap og hjemland i himmelen.
Derfor skal vi vende sinnet mot det som er der oppe, mot det himmelske, mens vi venter på Frelseren, Herren Jesus, som skal forvandle vår forgjengelige kropp så den blir likedannet med Hans herlighetskropp.

Du som er oppreist med Kristus: du har fått en ny natur: du er skjenket alt som tjener til liv og gudsfrykt. Derfor både kan du, og må du, overgi det jordiske i deg til døden.

Hor, urenhet, lidenskap, ondt begjær og grådighet. Disse lystene fører krig mot sjelen, og vi må daglig overgi dem til døden. Dette er din kristne plikt.

Vi må legge av oss alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger fremfor oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus!» (Heb 12:1).

Dette er et løp som er utmattende, for syndens lov strider i lemmene våre og den tar det aldri med ro.. den tar aldri en ferie.. den tar aldri en hviledag..

Synden er en permanent gjest i våre hjerter som alltid følger oss hvert steg av dette løpet.
Det er tider under kampen, hvor du skulle ønske det var en pause, hvor du skulle ønske den kunne trukket seg tilbake, så du kunne få restituert deg, fått pusten igjen, eller kanskje inngått en våpenhvile..

Men syndes lov inngår aldri noen våpenhvile. Synden er alltid på vakt, brått og vedvarende står den oss imot, alltid klar til å felle deg ved første anledning du tar en pause i løpet.
Vi må løpe med utholdenhet i den kampen som er lagt foran oss.

Når vi blir slitne og fristet til å gå opp, så må vi se til Jesus:

«For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone.» (Heb 12:2).

Gleden lagt fremfor oss er motivasjonen for å overgi det jordiske til døden og utholde løpet.

Er dette en virkelighet i ditt liv? Vi må spørre oss selv: Anvender vi dette i vår egen hverdag, eller er det en fjern teori for oss?
(-) Hva gjør du når du mister økonomisk trygghet, når sykdom, lidelse og sorg rammer deg? Blir du så oppslukt av dine egne sorger og bekymringer at du neglisjerer Gud og det du har i Kristus der oppe? Blir du så selvmedlidende at de rundt deg ikke lenger betyr noe?

Gir du opp løpet og seiersprisen? Glemmer du gleden lagt framfor deg: det du har i himmelen?
(+) Eller stoler du på Guds løfter uansett omstendigheter? Priser du Ham, selv når prøvelse, sorg og smerte kommer?
Eller på den andre enden av skalaen, hva gjør du når alt ser ut til å gå din vei?
Du har kanskje økonomisk trygghet, komfort, lykkelige omstendigheter.
(-) Klapper du deg selv på skulderen og tenker at det er som fortjent?
Jager du etter enda mer materiell lykke og komfort for deg selv?
(+) Eller ser du på det som en gave gitt ovenfra, som nåde Gud har tildelt deg for at du skal kunne kan tjene ved den? Priser du Gud for de gavene han gir deg i det jordiske?
Jager du enda mer etter det himmelske, ved hjelp av de ressursene Gud har gitt deg?

Er det gaven i seg selv, eller er det gave-Giveren ditt hjerte er vendt mot?

Jesus sier at der skatten din er, der vil også hjertet ditt være. Hva er hjertet ditt vendt mot?
Regner du det materielle her på jorden som søppel sammenlignet med evighetens rikdommer?

Tilslutt. Hver eneste en av oss, hver enkelt av dere som sitter her i dag, blir fristet regelmessig. Hva gjør du når du kjenner grådigheten bobler i deg, når kjødet frister deg med syndig begjær, når urene tanker og ond lyst kommer;

Velger du da å synde mot din Gud og Far, som har gitt deg alt?
Velger du å trampe Guds Sønns blod under fot, åpenlyst rebellere mot din Konge,
og sørge Den hellige Ånd som du ble beseglet med?
Eller velger du å overgi det jordiske i deg til døden? Når kjødet, djevelen og verden frister deg, tar du da på deg Guds fulle rustning? Holder du troens skjold oppe? Trekker du Åndens sverd, og aktivt dreper legemets gjerninger? Er du beredt? Hvor er sinnet ditt rettet?

Ber du og kaller på Gud med takk? Trer du frimodig fremfor nådens trone, så du kan få miskunn og nåde som gir hjelp i den tid du trenger det? Søker du det som er der oppe?

Daglig møter vi fristelser og situasjoner der du må ta et valg. Spørsmålet er ikke «om» fristelsen kommer, men hva du velger å gjøre «når» den kommer. Er du beredt? Våker du? Hvor er da sinnet ditt vendt? Er det rettet mot det som er der oppe, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd? Eller mot det jordiske?

Som Guds hellige barn, må vi spenne beltet om livet, være våkne, beredt i tanke og sinn!
Vi må sette håpet fullt og fast til den nåde vi skal få når Jesus Kristus åpenbarer seg.
Med «blikket festet på Jesus» og med «Gleden lagt framfor oss,» må vi stride troens gode strid, ja, vi må fullføre løpet og gripe det evige liv som vi ble kalt til, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.
(1 Pet 1:13, Heb 12:2, 1 Tim 6:12, Tit 2:13)

La oss be.

1 comment

  1. Michelle Ann says:

    God kveld mr.Christensen, skal vi fortsette med Colossians 3. neste uke? Tusen takk for en flott sermon i går~

Comments

Your email address will not be published. Required fields are marked *