Called to Hope, Holiness and Reverence (1 Peter 1:13-17)

Hei, og velkommen!

I dag skal jeg ved Guds hjelp forsøke å tale fra 1 Peters brev 1:13-17.

Temaet i disse versene er hvordan Guds fantastiske frelse påvirker den kristnes livsstil og hvordan vi som Guds barn er kalt til å leve. Det jeg skal tale om i dag grunner i det Peter nettopp har tatt for seg, og det er de enorme fordelene som frelsen gir, blant annet gjenfødelse, et levende håp, og en arv oppbevart i Himmelen for oss.

I vers 13 begynner han å formane kristne pilgrimmer til håp, grunnet i deres frelse.
I vers 14-16 formaner han dem til hellighet, grunnet i Guds karakter.
I vers 17 formaner han dem til ærefrykt for Gud, grunnet i deres nye forhold til Gud.
De kan nå påkalle universets Dommer som deres Far, som også har frikjøpt dem med Kristi blod.

Jeg skal forsøke å gå vers for vers igjennom for å forklare og utlegge versene etter min beste evne. Tittelen på prekenen er «Kalt til håp, hellighet og ærefrykt.»

La oss be.

Vi leser versene 13-17: Dette er Herrens ord.

«Sett håpet» sier han i vers 13.

Hvor vil du si at du har plassert ditt håp? Hvis alt ditt håp må samles og plasseres på kun én ting; hva ville det vert? Et lykkelig liv? Kanskje ville det vert karrieren din, kona eller barna dine? Hva om du mister alt dette? Hva om du mister alt det du ser på som «verdifullt» i dette livet: Hvilket håp har du da igjen?

Han sier ikke sett håpet «delvis» eller sett håpet «for det meste.»
Nei, han sier: «Sett håpet fullt og fast.» Det er ganske sterkt språk. Men hva betyr det egentlig?
Det betyr å investere og plassere alt ditt håp på ett sted.
Peter gjør det klart hvor vi skal plassere det. Vi skal sette «håpet fullt og fast på den nåde vi skal få når Jesus Kristus åpenbarer seg.»

Vi håper på Guds løfter i Jesus Kristus og den nåde vi skal få når Han åpenbarer seg.
Men hva betyr det egentlig at Jesus Kristus skal «åpenbare seg»?
Det kan innebære to ting.

Det er en henvisning til Jesu gjenkomst i all sin majestet, i all sin prakt og i all sin herlighet.
På den dagen skal Han komme tilbake for å reise opp de døde, dømme verden, og gjøre alle ting nye.
Gjenkomsten er den dagen da alle Guds løfter skal nå full blomstring, og konsumeres for evig. Gjenkomsten er vårt salige håp.

Så når det står i teksten at Jesu Kristus åpenbarer seg, så er det hovedsakelig en henvisning til gjenkomsten. Men på en annen måte så kan vi også si at denne «åpenbarelsen» gjelder for oss når vi dør dette livet og vi får møte Herren.

Dersom du dør før Jesus har kommet tilbake, så vil han «åpenbares» for deg i det øyeblikket du dør. Da skal din ånd bli gjort fullkommen og du vil umiddelbart være med Herren i himmelen inntil den dagen Han kommer tilbake for å fornye kosmos.

Ved gjenkomsten så skal sjelen gjenforenes med sin nye kropp, du skal arve jorden, og fysisk skal du for evig være med Herren i paradis. Kort forklart så har vi fått en uendelig stor «nåde» som kommer til å vise seg i sin fulle blomstring når Jesus kommer tilbake.

Når vi setter håpet fullt og fast til denne hendelsen, så vil det si at vi retter blikket mot Kristus, og lever i lyset og forventningen av Hans åpenbarelse.

Peter vil at vi skal rette blikkene våre mot evigheten, derfor formaner han oss;
«Sett håpet fullt og fast til den nåde dere skal få når Jesus Kristus åpenbarer seg.»
Og siden vi har dette enorme håpet fremfor oss, så skal vi skal spenne beltet om livet, være våkne og beredt i tanke og sinn!

Peter bruker metaforen om å spenne beltet om livet på våre sinn.. Men han kunne like gjerne ha sagt; Brett armene opp om sinnet! Eller: Stram inn sinnets bukse-seler!
Poenget er at våre tanker og sinn skal være beredt, våkne og klare til å handle.

Når jeg leser formaningen om å spenne beltet om livet, så får det meg til å tenke på en trend som var veldig populær da jeg vokste opp.
Spesielt for gutter og unge menn så var det kult om du gikk med buksene langt nede på knærne. Det ble kalt for «sagging,» og alle de som var «kule» i verdens øyne gjorde det.

Muligens er det en trend som fortsatt er vanlig i verden i dag, jeg vet ikke.
Men prøv å se for deg at du hadde fulgt denne trenden fordi resten av verden gjorde det.

Hva om du på avstand legger merke til at 3 åringen din har forvillet seg ut på togskinnene for å hente en leke, og toget rundt svingen kommer styrtende mot barnet?

Hvor beredt er du til å løpe for å redde barnet ditt, dersom du ikke har strammet beltet om livet, og buksen er langt nede på knærne?

Mange av dere som sitter her i dag hadde snublet i deres egne bukser og falt i forsøket på å løpe og redde barnet. På grunn av at buksen ikke var på hoftene og beltet ikke var spent om livet, så var du ikke beredt og klar til å handle. Konsekvensene kunne vert katastrofale.
På samme måte kan det være katastrofale konsekvenser for oss, dersom vi ikke spenner beltet om livet på våre sinn, slik som Peter formaner oss å gjøre.

Peter sier at vi må være «våkne,» som også kan oversettes til at vi skal være «edrue.»
Senere i kap.5 så formanes vi til å være edrue og våke, for vår motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Derfor må vi være våkne og beredt i tanke og sinn.

Når vi spenner beltet om livet; når vi er våkne og beredt i både tanke og sinn; så vil vi ikke distraheres like lett av verdens bekymringer eller den ondes fristelser. For å spenne beltet om livet, så må vi ta på oss Guds fulle rustning, og slik kan vi stå imot djevelens listige knep.

Med frelsens hjelm på hodet, og et fast grep om Åndens sverd i hånden;
Med troens skjold løftet høyt opp, og med den mektige virkekraften av de helliges bønner;
Så kan vi gjøre motstand mot både kjødet, verden og djevelen, og bli stående etter å ha overvunnet alt (sier Paulus i Efeserne 6).

Kanskje har du opplevd at du ikke er klar for kampen når den kommer? …at du blir stående med buksene nede og lar deg friste, tenker onde tanker, glemmer Gud og sørger Ånden?
I så fall bør du stille deg selv spørsmålet, «Spenner jeg beltet om livet i bønn, bibel og fellesskap?»

Peter vektlegger at vi ikke kan leve uforsiktig, og jeg vil gi 3 forslag til hvordan du kan spenne beltet om livet og være våken og beredt i tanke og sinn.

Det første er å lese i Bibelen.
Guds Ord er levende og virksomt, og det er ikke uten grunn at det beskrives som Åndens sverd. Les det daglig! La versene du leser gi næring og styrke for din sjel. Prøv å mediter over det du leser, og ikke minst hvordan du ved Åndens hjelp kan anvende disse sannhetene.

Spør deg selv, tilbringer jeg nok tid i ordet? Hvis nei, hvordan kan jeg prioritere annerledes?
Det andre er bønn.
Vi har det utrolige privilegiet av å ha direkte tilgang til Nådens trone slik at vi kan finne barmhjertighet og nåde til hjelp den tid vi trenger det. For vår Gud og Far vil at skal legge alt fremfor ham i bønn med påkallelse og takksigelse, og vi vet at et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye. Men vi må være våkne og beredt i bønn, ikke bare når utfordringene ankommer, men også FØR de ankommer.

Spør deg selv, tilbringer jeg nok tid i bønn? Hvis nei, hvordan kan jeg prioritere annerledes?

Det tredje er fellesskap.
De helliges felleskap er nødvendig for enhver troende. På samme måte som en sau klarer seg dårlig uten flokken, så klarer den troende seg dårlig uten fellesskap. Fellesskap er med på å oppgløde hverandre til gode gjerninger, det skaper modenhet og virker til oppriktig søskenkjærlighet, det styrker og oppmuntrer oss til å fortsette vår ørkenvandring mot det himmelske land, og det hjelper oss å sette håpet fullt og fast på den nåde som skal bli gitt oss når Jesus Kristus åpenbarer seg.

Spør deg selv, tilbringer jeg nok tid i fellesskap? Hvis nei, hva kan jeg gjøre annerledes?

Poenget til Peter i dette verset er at vi ikke kan leve uforsiktig under vår ørkenvandring, for farene er mange. La oss derfor, kjære søsken, spenne beltet om livet! La oss prioritere de riktige tingene, slik at vi er våkne og beredt i både tanke og sinn; påkledd Guds fulle rustning.

Mottakere av 1 Peters brev møtte stor motgang og fristelse, både fra verden, fra sitt eget kjød, og fra djevelen. Som etterfølgere av Jesus Kristus måtte de lide og bli forfulgt for Hans navns skyld.

Dette gjelder også for oss, selv om vi lever i en annen tid og kontekst.
Som Paulus sa; Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt (2 Tim 3:12).
For oss her i Norge er nok åndelig forfølgelse mer vanlig enn fysisk forfølgelse.

Men uansett hva vi møter fra verden, enten det er fysisk eller åndelig, så minner Peter oss på at dette livet bare er en overgang til det neste.
Om vi så gjennomgår en kort stunds lidelse nå, så er vi kalt til evig herlighet ved Jesus Kristus. Vi skal derfor holde et løst grep om denne verden og et fast grep om den kommende verden.

Den nåværende verden hater Jesus og dem som følger Ham, og vi kan regne med å lide urett for Hans navns skyld. Men alt vil være verdt det når Jesus Kristus kommer tilbake i herlighet.

La oss sette håpet fullt og fast til denne dagen!
Tenk, tenk over hva som venter oss! Gleden vil være så herlig at den ikke kan rommes i ord! Det vi priser Gud for nå, det skal vi da kjenne personlig: i all sin bredde og lengde og dybde og høyde! Vi skal få del i den herlighet Han selv har, og vi skal se Ham ansikt til ansikt.

«Spenn derfor beltet om livet, vær våkne, beredt i tanke og sinn! Sett håpet fullt og fast til den nåde dere skal få når Jesus Kristus åpenbarer seg» formaner Peter.
Videre i vers 14-16 leser vi;
«Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lystene dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet. Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.»

Vi formanes ikke til å leve hellige liv for å kunne bli frelst, men vi formanes til å leve hellige liv fordi Gud allerede har frelst oss.
Uten at vi fortjente det så har Han gjenfødt oss, og for evig tatt oss inn i sin familie.
Og derfor, i takknemlighet og respons til den enorme frelsen som Gud allerede har gitt deg, så skal du vandre i lydighet til din Far og Gud, som elsket deg, og gav sin Sønn for deg.

Peter sier; «Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lystene dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet.»

Vi beskrives her som Guds barn, men vi har ikke alltid vert det.
Vi var en gangs djevelens barn, slaver under synden, og fiender av Gud.

Selv de beste av Guds barn har hatt en tid da livet deres handlet om å la seg lede av sine egne lyster og onde appetitt. Alle vi som nå er Guds barn har hatt en tid da vi var fullstendig blinde for Gud og oss selv, for Kristus og evangeliet.

Men av Guds utrolige, og suverene nåde, så har Han fridd oss ut fra mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. Og nå som vi er blitt innlemmet i Guds familie, så skal livene våre karakteriseres av lydighet og hellighet.
Før var du blind, men nå kan du se. Før var du døv, men nå kan du høre. Før var du åndelig død, men nå har du åndelig liv. Før forstod du ikke, men nå forstår du.

Dersom ditt hjerte har blitt opplyst, så lever du ikke lenger i uvitenhet.
Du har ingen unnskyldninger.

Dersom du lar deg lede av de lystene som før kontrollerte deg, så lever du i åpenbar ulydighet sier Peter; som en tenåring i rebelsk opprør mot sine foreldre.

Gud er nå din Far, Han har tatt deg inn i sin familie, og du er for evig Hans barn.

Barn ser opp til sine foreldre, og det er foreldrenes vilje at barna skal være lik dem.
Vår Far i Himmelen er hellig, og det er Hans vilje at våre liv skal reflektere Hans hellighet.
I takknemlighet og kjærlighet til vår Gud og Far så bør vi vandre som lydige barn.

«Som lydige barn skal dere ikke lenger la dere lede av de lystene dere fulgte den gang dere levde i uvitenhet» sier Peter.

Paulus sa omtrent det samme i Romerne 12:2; «Og bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er den gode og velbehagelige og fullkomne Guds vilje.» Det er det vi er kalt til; å gjøre Guds vilje den tid..*

Små barn er ofte ulydige og går imot foreldrenes vilje. Jeg regner med at de av dere som har barn her kan bekrefte dette. Barnet vet sjeldent selv hva som er til dets eget beste.
Men foreldrene vet hva som er til det beste for barnet. Og det er foreldrenes oppgave å oppdra dem. Slik er det også med Gud.

Han vet ALLTID hva som er best for oss, og Han ønsker å oppdra oss i hellighet; slik at vi som lydige barn kan gjøre Hans vilje den tiden vi ennå får på jorden.

Men hvordan responderer du når barnet ditt lever i bevisst ulydighet, og kanskje til og med gjentagende gjør noe som du vet at er skadelig for det selv?

Noen år etter at jeg først ble en kristen hadde jeg en periode med spesiell ulydighet.

Jeg nedprioriterte både fellesskap, bønn og bibel, og jeg vendte meg tilbake til de lystene som ledet meg før da jeg levde i uvitenhet. Alt så ut til å gå kjempe bra, suksess på alle kanter, men åndelig så var jeg i alvorlig tilbakefall.

Jeg tenkte at siden jeg hadde Gud som Far, så ville han vise forståelse dersom jeg tok en «pause» i gudfryktighet og personlig helliggjørelse. Jeg tenkte at han ville forstå situasjonen min. Jeg sa til meg selv at så lenge jeg vendte meg tilbake for å tjene ham trofast ved et senere tidspunkt, så ville Gud overse mine utskeielser.

La oss raskt slå opp i Hebreerbrevet 12 (v. 6, 7, 10).

I min barndom så var jeg ulydig og fikk disiplin av min jordiske far. Det ga meg respekt for ham. Men jeg kan personlig vitne om at Guds irettesettelse i Faderlig kjærlighet er desto mye mer alvorlig, og vekker desto mye mer ærefrykt. Gud oppdrar sine barn, og irettesetter dem, slik at vi skal bli hellige.

Gud kaller alle sine barn til hellighet.
Men jeg vendte meg isteden til verden, og i ulydighet så fulgte jeg lystene som før hadde ledet meg i uvitenhet. Jeg ville ha verdens godkjennelse, og jeg ville ha dens belønninger.

Jeg satt mitt håp til forgjengelige ting. Jeg satt disse tingene høyere enn kallet til hellighet, og syndens bedrag fikk kontroll over meg. Resultatet var Guds faderlige og kjærlige disiplin.

Hans disiplin rammet meg, som dommen rammet Juda og Efraim, der Gud beskrives som en ungløve som river i stykker og drar bort. Han vendte sitt ansikt bort fra meg inntil jeg erkjente min skyld; for Han visste at i min trengsel så ville jeg søke ham ivrig.

Han rev meg i stykker, men det var for å gi meg legedom. Han slo ned, med hensikten av å forbinde. Han tok fra meg alt, for å oppdra meg.

Alt jeg hadde satt håpet mitt til av forgjengelige ting mistet jeg. Alt jeg hadde bygget meg opp og satt min lit til var borte. Jeg ble liggende i ruinene av min egen elendighet,
men det var ikke uten hensikt.
Nei, det var fordi jeg fra askehaugen skulle vende om med tårer og erkjenne min skyld!
For hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett.

I dag så takker og priser jeg Gud for Hans disiplin, for det fornyet mitt forhold til ham, og det oppglødet en ny brennende flamme i hjertet mitt for Gud.

Men denne disiplinen gjorde vondt når det stod på; den virket på meg som et glødende svijern; det ga meg et brennemerke som jeg må bære resten av dette livet. Jeg vil aldri glemme Hans kjærlige refs.

Det lærte meg å ha ærefrykt for min Fars kjærlighet.
Det lærte meg å plassere håpet mitt fullt og fast på Kristus i motsetning til forgjengelige ting.
Det lærte meg å se syndens rystende alvor og varige konsekvenser både for meg og dem rundt meg. Det lærte meg at Gud ikke tolererer synd, og at han disiplinerer og oppdrar sine barn i hellighet.

Faderen har gjenfødt deg, Han har tatt deg inn i sin familie for evig, og du har nå fått et enormt fremtidig håp i Kristus Jesus. Derfor skal du som et lydig barn ikke lenger la deg lede av de lystene som du før i din uvitenhet vandret i.

For det står i vers 15-16; «Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd. For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.»

«Han som kalte dere er hellig», sier Peter.

Vi er kalt med et hellig kall. Han som kalte oss ved herlighet og guddomskraft er;
hellig, hellig, hellig. Han bor i et lys som ingen kan nærme seg; Hans øyne er så rene at de ikke engang kan se på det onde. Men det er ikke bare en referanse til Hans moralske renhet og rettferdige karakter. Å si at Gud er «hellig» betyr også at han er transcendent adskilt og annerledes fra alt annet i eksistensen. Gud er høyhellig i hele sitt gudommelige vesen; alt ved Ham er hellig; fryktinngytende hellig.

Mange av dere er kanskje kjent med Jesajas dramatiske profetkall i Jesaja 6.
På grunn av tidsmangel kan vi ikke bruke tid i teksten, men jeg vill gjerne gjenfortelle historien for å gjøre noen observasjoner om Guds hellighet.

1) Jesaja møter Herren på sin trone og i sin fryktinngytende hellighet.
2) Selv englene kan ikke se direkte på Herrens herlighet
3) Herren er tre ganger hellig og tempelet ryster ved englenes rop.
3) Jesaja blir umiddelbart konfrontert med sin egen synd.
4) Hans skyld er tatt bort, og hans synd er sonet.
5) Herren kaller Jesaja, og reaksjonen er umiddelbar lydighet i ærefrykt.
Slik som Jesaja reagerer med umiddelbar lydighet i ærefrykt når Gud kaller ham;
Slik skal også vi respondere som lydige barn i ærefrykt til vårt hellige kall.

Gud har kalt deg inn i sin familie, derfor skal du være hellig.
Gud har elsket deg og betalt prisen over alle priser for å gjøre opp for sin synd:
Derfor formaner jeg deg i dag; «vær hellig i all din ferd!

Formaningen er ikke tatt fra løse luften. Formaningen er grunnet i Guds karakter.
«For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.»
Peter siterer befalingen som Gud ga Israel i 3 Mosebok 11, 19 og 20:
«Dere skal være hellige, for Jeg er hellig»

Israelittene skulle være hellige fordi Gud hadde fridd dem ut av Faraos slavehus i Egypt.
De skulle være hellige fordi Han hadde skilt dem ut fra folkeslagene for å gjøre dem til sine egne; De skulle holde seg borte fra alt urent på jorden og være hellige i alle ting fordi Han selv er hellig.

Gud har på samme måte fridd deg ut av Djevelens slavehus under synden.
Gud har på samme måte samme måte skilt deg ut fra folkeslagene for at du skulle tilhøre Ham. Gud befaler deg på samme måte til å være hellig i all din ferd, fordi Han selv er hellig.

Slik Gud er separat og annerledes fra alt annet i eksistensen, slik skal vi være separat og «annerledes» fra verden rundt oss. «Helliggjørelse» handler veldig enkelt sagt om å bli mer lik Jesus og mindre lik verden.

Peter formaner oss ikke bare til å være hellige, men vi skal være hellige i all vår ferd (dvs. i tanke, ord og gjerning). Men hvordan ser dette ut rent praktisk? J.C Ryle forklarer:

«Hellighet har for vane å være av et sinn med Gud, ettersom vi finner hans sinn beskrevet i skriften. Det er vanen av å være enig i Guds bedømmelse – å hate det Han hater – og elske det Han elsker – og å måle alt i denne verden med standarden av Hans ord. Han som er mest fullkomment enig med Gud, er den mest hellige mann.»

Men betyr dette at vi må være eksperter i bibelen for å kunne vandre i hellighet? Svaret er nei. Bibelkunnskap er bra og det er et viktig element, men du trenger ikke å mestre et leksikon av endeløse instruksjoner om påbud og forbud for å være hellig.

Ekte hellighet kan ikke begrenses til påbud og forbud. Nei. Hellighet må komme fra et nytt hjerte med en ny natur, som er fornyet etter hans bilde.

Puritaneren Thomas Watson sa en gang at der hjertet er helliget, der vill også livet være hellig. For tempelet hadde gull på utsiden så vel som på innsiden.

En mynt har kongens bilde og påskrift stemplet inn i den. På samme måte, der det er helliggjørelse, der er ikke bare Kongens bilde i hjertet, men en påskrift av hellighet er skrevet i livet.
Jeg tror Watson har rett. Gud gjennom Apostelen Peter kaller sine barn til å «bære en familie likhet.» Som Far som sønn er tiltalen: Du skal være hellig, for Jeg er hellig.

Hvis du er et Guds barn, et gjenfødt kar til ære, helliget for Mesteren; så vil du være gjort i stand til all god gjerning, og det vil vise seg i avgjørelsene du tar, time for time, dag for dag.

Hellighet vill vise seg selv i all din samtale, i ydmykhet, i Åndens sinnelag, tålmodighet, saktmodighet og kjærlighet. Det vil være synlig frukt, for Åndens frukt kan ikke skjules.

Hvis du sitter her i dag og bekjenner Herrens navn, så bør hellighet oppta deg.
I takknemlighet til Faderen som for evig har sikret deg i sin kjærlighet, så skal du være hellig. Gud ved apostelen Peter formaner deg i dag til å være hellig i tanke, ord og gjerning.
Spørsmålet blir da om du vil respondere med lydighet eller med ulydighet.

Jeg håper det blir førstnevnte,
«For det står skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig.»
Videre sier i vers 17 sier Peter;
«Dere påkaller Gud som far, han som ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger. Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede.»

«Dere påkaller Gud som far» står det.

Akkurat slik som et lite barn ber sine foreldre om alt det trenger, så påkaller vi Ham som vår Far i alle ting, fra de minste til de største av våre behov.

Peter tenker spesielt på bønn, men å påkalle Gud inkluderer også all form for tilbedelse vi gjør. Vi påkaller Gud i lovsangen vår her i dag. Vi påkaller Ham i bønnen og under hele møtet.

Vi påkaller Gud som Far, fordi Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter som roper: «Abba, far!» Men poenget til Peter i dette verset, er at Han som vi påkaller som Far; Han er også universets Dommer. Dette skal drive oss til hellighet i ærefrykt.

Etter døden kommer dommen. Denne dommen er fast og sikker, og den den når ut til alle mennesker og alle ting. Gud er hellig og rettferdig, og Han dømmer enhver etter hans gjerninger uten å gjøre forskjell.

Dette peker tilbake til Guds hellige karakter; og Hans rettferdige dom skal vekke ærefrykt i oss; det skal drive oss til hellighet.

Vi påkaller universets Dommer som vår Far; og fremfor Hans domstol må alle mennesker stå, inkludert hver og en av oss som sitter her i dag. Der skal menneskeheten prøves, hver og en enkelt skal dømmes etter sine gjerninger, uten at det gjøres forskjell.

Det vil ikke tas hensyn til hvor du kommer fra, verken om du er jøde eller hedning.
Det vil ikke spille noe rolle hvem dine foreldre er, om du er døpt, hvor gammel du er, eller hvilket kjønn du har.

Om du er rik eller fattig, høy eller lav, slave eller fri; om du er Lutheraner, Reformert eller Pinsevenn. Syndens lønn er fortsatt døden, og enhver skal dømmes etter hans gjerninger.

Selv om hver eneste fordømte synder kunne gråte et helt hav av tårer, så kunne selv ikke engang hele menneskehetens tåre-hav slokke en eneste gnist av evig helvetesild (sa Thomas Brooks).

Den sjel som syder, skal dø (sier Herren). Det betyr at ved å synde bare en gang, så har du har fortjent Guds rettferdige døds-dom, til evig soning i helvete.

Og hvis du er som meg, så har du ikke bare syndet en gang, men flere ganger enn du er i stand til å telle. La oss si at vi kun begikk 5 synder per dag, enten i tanke, ord eller gjerning.
Etter ett år blir det 1825 synder, og hvis du lever til du blir 70 år gammel, så vil du ha syndet og brutt Guds lov over 127000 ganger!

Vi vet alle hva vi fortjener …..Så hva er da vårt håp?

I 1 Peter 1:17 står det at Gud ikke gjør forskjell på folk, men dømmer enhver etter hans gjerninger; Mens i Salme 103:10 står det at Han ikke gjør med oss etter våre synder, og at Han ikke gjengjelder oss etter våre misgjerninger.
Hvordan kan disse to versene forenes? Svaret er Jesus Kristus og Ham korsfestet.
Jesus Kristus og Ham korsfestet er ditt eneste håp.

For Gud er en rettferdig dommer. Det betyr at hver eneste synd du noensinne har begått i dette livet (i både tanke, ord og gjerning), vil enten straffes på deg i helvete, eller på Jesus Kristus korsfestet.

Hvis ikke vi vender om fra vår synd og ser til Kristus korsfestet, så vil vi for evig gå til grunne.

Har du tatt din tilflukt til korset?
Har du grepet om Jesus, for din evige sjels frelse?
Tror du på Ham som din Frelser? Er Han Konge og Herre i ditt hjerte?

Hvis ja; så ble alle dine synder ble lagt på Guds Lam; og på korset ble Guds Sønn slaktet for deg. Jesus ble straffet, som om det var meg og deg, uten at det ble gjort noen forskjell.
Hvis du er vasket ren i Lammets blod; så er du uskyldig og rettferdig fremfor Gud!
For blodet fra Jesus, Guds Sønn, renser oss fra all synd.

Skjelv og frykt for Guds godhet! Skjelv i ærefrykt for den enorme kjærligheten du er elsket med! Tenk over hvor kostbar din frelse var, tenk så stort det er at du er tilgitt!

Dette er så stort at vi aldri fullt ut vil være i stand til å forstå bredden og lengden og høyden og dybden av den prisen som ble betalt for å kjøpe oss fri, slik at vi for evig skulle være Guds barn. Dette bør vekke ærefrykt i deg, og det bør drive deg til hellighet.

Som Peter sier;
«Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede.»

Med gudsfrykt så mener han ikke frykt for verken mennesker eller demoner, verken for døden eller for dommen, verken for helvete eller for evig fordømmelse.

For vi er Guds barn, for evig frikjøpt og rettferdiggjort med det dyrebare Kristi blod.
Ingenting, verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken høyde eller dybde eller noen skapning, er i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus.

Gudsfrykten Peter snakker om her kan sammenliknes med et barn som har enorm respekt og kjærlighet for sin Far eller mor. Barnet vil mer enn noe annet være til behag for sine foreldre, og det frykter for å fornærme foreldrene som det elsker så høyt.

Barnet frykter ikke for pine eller selv for straff, men det frykter for å skuffe dem
(dem som i barnets verden) er kilden til all sikkerhet og all kjærlighet.

(Man kan si at ærefrykt er en dyp form for respekt)

Og hvis du påkaller Gud som din Far, så skal du som et lydig barn vandre i hellighet og ærefrykt: Det finnes ingen unntak.
Noen vil kanskje hevde at dette høres ut som legalisme.
Men ville du sagt at det er legalisme at jeg ønsker å være til behag for min kone Marion?
Selvfølgelig ikke. På samme måte er det heller ikke, på noen måte, legalisme at vi som Guds barn ønsker å leve til behag for vår Gud og Far, som elsket oss og ga sin Sønn for oss.

Å kalle lydighet, helliggjørelse og ærefrykt for «legalisme» er å totalt misforstå vår familie relasjon til Gud som vår kjærlige Far.

Vi beskrives som fremmede i denne verden (det er mye å si om dette, men jeg skal prøve å ta det veldig kort). «Da må dere også leve i gudsfrykt den tiden dere ennå er her som fremmede» formaner Peter.
Hvis du ble født i Norge, så ble du av fødsel en del av denne verden som Norsk statsborger.
Men etter vår andre fødsel ble vi født ovenfra som himmelborgere.

Som Guds sønner og døtre så føler vi oss ikke lenger hjemme i denne verden, vi er som fremmede, og vi lengter nå etter landet som flyter med melk og honning.

Som fremmede og utlendinger så vandrer vi nå gjennom ørkenen mot det Himmelske Jerusalem, der vårt hjerte er, og der vår arv oppbevares for oss.

Guds frie nåde og gave til deg er evig liv ved troen på Jesus Kristus.

Tenk på den nåden du skal få; selv ikke de høyeste englene rundt tronen kan se direkte på stråleglansen av Guds herlighet! Men vi, søsken: vi skal se Ham ansikt til ansikt! Vi skal få nye kropper som er designet til å absorbere Guds majestetiske herlighet! Vår hellighet skal bli gjort fullkommen på den dagen, vi skal se ham som han er, og Hans navn skal for evig være på vår panne.

På den dagen når Jesus Kristus åpenbarer seg, så skal vi aldri mer være som fremmede eller utlendinger. Vi skal arve en ny himmel og en ny jord, der rettferdigheten bor.
For evig skal vi være med Herren, og vi skal herske som konger og prester i Hans rike.

Likevel, så er det mange her i dag som har buksene på knærne. Spenn derfor beltet om livet! Vær beredt, våken i både tanke og sinn! Du som påkaller Gud som Far: rett blikket på Kristus og jag etter helliggjørelse – for han som kalte dere er hellig.

Søsken, la oss fullføre vår ørkenvandring gjennom denne verden i ærefrykt for Gud, og med håpet fullt og fast på den nåde som skal bli gitt oss når Jesus Kristus åpenbarer seg:

La oss gjøre dette, av Guds nåde, ved Guds Ånd, og til Guds ære.

La oss be.

Comments

Your email address will not be published. Required fields are marked *